Omgangssyke, tyske småbyer og ferga vi mistet

Stevnemøte med noroviruset

Thalys 9:55 fra Paris til Aachen. Hvorfor Aachen? Nei, hvorfor ikke? Jeg har passert Aachen flere ganger på veien fra Brussels til Köln og alltid lurt på hva som er der. Tyske småbyer er hyggelige, særlig på veien hjem fra mer eksotiske steder. Derfor Aachen. Og la oss like gjerne ta to netter når vi først er i byen.

Før vi forlater hotellet på morgenen kaster babyen opp. Sånt skjer. Ikkeno å bekymre seg over.

I det vi skal ombord på toget kaster toåringer også opp. Sånt skjer også .. men .. eh .. begge to i løpet av kort tid? Dårlig tegn.

I løpet av kvelden og natta blir det flere runder med oppkast og vi innser at barna må ha omgangssyke, sykdommen ingen i familien slipper unna når den først har kommet på besøk. Vi ser på reisekalenderen og teller dager. Barna er sikkert ferdige innen vi skal dra videre om to dager, men så er det vel oss voksnes tur? Hva skjer hvis vi begge blir slått ut samtidig?

Neste morgen begynner en anspent dag på hotellrommet hvor vi tørker opp oppkast mens vi kjenner etter tegn på at det nå skal bli vår tur. Etter frokost kjenner jeg at det kniper litt i magen. Greit, da har jeg kanskje noen timer på meg før det blir ille, så jeg går ut og kjøper mat for et par dager. Jeg sjekker at hotellet har plass til oss hvis vi må bli værende. Når rengjøringspersonalet kommer, stopper jeg henne i døra. Jeg kan ikke så godt tysk og det kan ikke hun heller, men jeg får forklart henne at hun bør holde seg ute og at det eneste vi ønsker oss er rene laken og en stor haug med håndklær.

Barnas oppkast dabber av utover kvelden og natta. Det eneste som beskytter mot omgangssyke i familien er å vaske hendene, så da gjør vi det så ofte vi kan. Et annet triks er å unngå å bli kastet opp rett i ansiktet av babyen du ammer, noe som er lettere for meg enn for kona. Neste morgen er det derfor hennes tur til å kaste opp, men hun føler seg frisk nok til å sitte på toget til Münster i et par timer og på kvelden er hun frisk hun også. Jeg har ikke blitt syk i det hele tatt.

Faren er over. Noroviruset har fart skånsomt med oss denne gangen.

Forsinket til ferga

Aachen er en hyggelig liten by. Münster også. Hvis Frankrike føles norsk sammenlignet med Storbritannia, føles Tyskland norskere enn Frankrike. Butikkene ligner enda mer på de jeg er vant med. Alt rundt meg gir meg en følelse av at her er ting på stell. Kjedelig, rolig, skikkelig.

Mer norsk, altså, bare .. enda mer av det. Tyskland føles norsk slik jeg skulle ønske Norge var. Tenk om jeg kunne forvente gode sykkelveier i norske småbyer. Tenk om vi hadde latt jernbanefolk drive jernbanen på en kompetent måte og videreutvikle den i stedet for å fordele ansvaret mellom småselskaper?

Jeg mener ikke å idyllisere Tyskland, men det er iallfall et ålreit land å være togturist i. Selv når toget er forsinket.

Jeg installerer appen DB Navigator, som holder deg oppdatert på alt som skjer med reisen din. Bytt fra spor 3 til 2 i Köln, sier appen, på turen vår fra Aachen til Münster. Toget derfra er noen minutter forsinket, sier den så. På perrongen er det fullt av mennesker. De venter tydeligvis på et helt annet tog som også er forsinket og skal ankomme omtrent samtidig som vårt. Her er det noe galt.

En stemme på høyttaleren sier noe som kanskje handler om oss? Tysken min er ikke god, men det høres ut som at vi kanskje skal til spor 1? Jeg sjekker DB Navigator, og den kan umiddelbart bekrefte: Jepp, nå går toget vårt fra spor 1. Om 2 minutter! Vi løper bort til heisen med koffert og barn og vogn og bæresele, venter på tur, bytter heis. Kommer til spor 1 .. litt for sent, men toget står og venter likevel. De har vel lagt inn en ekstra pause på grunn av sporbyttet.

Underveis til Münster morer jeg med å følge med på det anslåtte ankomsttidspunktet i DB Navigator. Ett minutt fram, så et minutt tilbake. Jeg behøver ikke sjekke appen engang: Hver gang reisen får en betydelig forsinkelse, får jeg en mail om det fra Deutsche Bahn.

Gøy. Men neste morgen blir det alvor. Vi skal rekke ferga fra Kiel til Oslo. Jeg har satt av hele to timer til å komme oss fra togstasjonen til båten et par hundre meter unna. Men jeg våkner til en mail fra DB om at direktetoget fra Münster til Kiel er 90 minutter forsinket. Ok, da er vi på terminalen like før boarding. Det går vel?

Men utover morgenen øker forsinkelsen. 100 minutter. 110. 120.

Vi venter på en kafé på Münster Hbf mens jeg nervøst oppdaterer appen. Panikk: Toget er ikke lenger 120 minutter forsinket, det er tilbake på 90 og skal gå hvert øyeblikk! Vi stresser oss bort til perrongen, hvor vi oppdager at det var for godt til å være sant. Forsinkelsen er tilbake på 120 igjen.

Jeg slenger ut et spørsmål på Togferie-gruppa på Facebook for å høre om ankomst i Kiel 13:20 er tidsnok til å komme seg ombord. Folk tviler og mens vi kjører øker forsinkelsen med 10 minutter til. Så får vi beskjed om at toget ikke går til Kiel, men vil stoppe i Hamburg.

Heldigvis har vi flex-billett til ferga. Jeg må bare få tak i Colorline kundeservice på telefon fra et ICE-tog som kjører i full fart gjennom den tyske landsbygda. Telefonkøen er så lang at jeg mister dekning og blir avbrutt fire ganger før jeg slipper gjennom. De flytter billetten til neste dag, og jeg skaffer et rom på hotellet like ved stasjonen.

Ved en feil velger jeg et rom hvor det ikke er seng til begge barna. Men det er masse plass, så de oppgraderer oss til den største suiten jeg noen gang har bodd i, med fantastisk utsikt ned mot havna slik at toåringen kan følge med på alle godstogene.

Jeg forventet ingenting fra Kiel og kanskje derfor får vi det ekstra hyggelig der. God tysk pubmat, og apfelstrudel fra Café Fiedler neste formiddag, etter tips fra Togferie-gruppa.

På vei til Oslo-ferga passerer vi terminalen til Stena Line og ser at det går båt til Gøteborg. Den går senere på dagen enn Oslo-ferga. Hadde jeg visst det, ville jeg avbestilt Colorline-billetten vår dagen før og heller dratt til Gøteborg. Vi skal jo uansett til Halden, Oslo er en omvei. Neste gang drar vi via Gøteborg!

Uventet koronatest

Hadde vi dratt via Gøteborg, hadde vi kanskje sluppet å koronateste toåringen vår også. Det var vi uforberedt på. Vi har krysset fire grenser de siste to månedene, med hver sine underlige innreisekrav. Britene skulle ha et skjema og en test av oss voksne. Franskmennene krever en egenerklæring og vaksinebevis i en app. Tyskerne har den beste løsningen: Et nettskjema hvor du bare sier hvor du har vært og om du er vaksinert, og så tilpasses resten av skjemaet deretter.

Men barna har ingen testet. Vi trodde at vi forstod reglene for å krysse grensen til Norge. Begge er vaksinerte, da er alt greit. Norge har dessuten senket skuldrene siden vi dro. Her er det vel bare å vise vaksinebeviset og gå rett inn. Men nei. Ingen bryr seg om vaksinebevisene våre, men når de ser at vi har barn, blir vi sendt rett i testkøen.

Jeg forteller sønnen vår at nå skal en lege ta en prøve fra nesa hans. Det eneste han skjønner av dette er selvfølgelig at nå skal det skje noe fryktelig, så han skriker hele veien gjennom køen og hyler og vrir seg unna til de får tatt en kjapp test fra ham.

Hadde vi visst at dette skulle skje, kunne vi snakket om det og trent ham på å stikke pinner i nesa. Test av barn er standard fordi vi kommer fra et rødt land, Tyskland, får vi vite senere. Så dette er jo vår feil. Men det står ingenting om dette på ferga. Jeg har ikke hørt noen snakke om det. At det sikkert var i henhold til reglene hjelper ikke på sinnet jeg føler over å måtte sende sønnen vår inn i dette uforberedt.

Det eneste ved koronahåndteringen i Norge som har gjort meg sint er det vi gjorde med grensene våre. Ikke at man tok i bruk tester og karantene, men at det i utgangspunktet ble totalforbud mot innreise og at reglene for unntak var så vilkårlige. Som om det ikke var viktig å finne den riktige balansen, slik vi gjorde på så mange andre områder. Og ikke minst det at ingen brydde seg. Folk snakket som om utenlandsreiser var en luksus, som om utlendinger var en helt egen smittetrussel som det ikke var verdt å ta sjansen på å slippe inn.

Du vil se dette på nytt nå fremover, hvis smittetallene vokser videre. Hvorfor er grensene våre så åpne? Det er det vel ingen grunn til? Nå må vi ta vare på våre egne, og våre egne befinner seg her hjemme i Norge, alle sammen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne gi slipp på sinnet jeg har følt over dette. Det føles som om pandemien skapte et brudd mellom oss som har nære koblinger til utlandet og flertallet som ikke har det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om dette med de som ikke ble berørt på denne måten. Jeg vet ikke engang om jeg har lyst. “Hæ, var det innreiseforbud? Jeg trodde det bare var karantene og testing og sånt.” Ja, det var forbud, og hvis jeg skulle prøve å forklare hvor sint det gjør meg at du ikke visste dette, og at du vil ha glemt det om fem minutter, ville du sett rart på meg. Så jeg lar være.

“Hæ, tester vi småbarn på grensa?” Ja, det gjør vi, som eneste land av de vi besøkte i høst. Et lite tilskudd til en liste ingen vil ha lyst til å høre om når pandemien er over, og det er greit, for jeg har ikke lyst til å snakke om det.

Nye togeventyr venter

Østfoldbanen tar oss det siste stykket hjem til Halden, nesten åtte uker etter at vi dro.

Er toget klart for avgang igjen? Ja, absolutt.

Det er forvirrende, men ikke vanskelig, å reise rundt i Europa nå. Reglene varierer og har i blant lite å gjøre med praksis. I Storbritannia lever de fleste som før, tross høye smittetall. Mange går med munnbind innendørs, men mange gjør ikke. Skottland er strengere enn England. Også i Frankrike og Tyskland bruker man munnbind innendørs. I Frankrike må du vise frem TousAntiCovid-appen med vaksinebeviset ditt for å slippe ombord på toget. For å installere den, lot vi den bare skanne våre norske vaksinebevis.

Tyskland er det eneste landet vi var i hvor vanlige ansatte på hoteller og spisesteder gjorde en aktiv innsats for å håndheve reglene. De minnet oss på munnbindet når vi glemte det. De førte oss vennlig men bestemt ut av restauranten og sjekket vaksinebeviset utenfor før de ville slippe oss inn. Men etter at vi hadde vist vaksinebeviset på hotellet, slapp vi å bruke munnbind inne. I Tyskland skal man bruke et eget type munnbind, men det var det ingen som håndhevet. Og på Kiel-ferga brukte ingen munnbind og ingen sjekket noe som helst.

Om ting ikke akkurat er tilbake til den gamle normalen, så har de stabilisert seg på en ny normal hvor det er mulig å legge ut på togferier igjen.

Derfor er vi knapt hjemme før vi spør oss selv: Hvor skal vi på togeventyr neste gang?